Til Hovedsiden
   Dette er da REKLAMEPLASS
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden
 Ny viten

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv

 Tema:
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet


   Ny viten:
Norge skjelver


Erik Hicks
Stipendiat ved Institutt for Geologi, Univ. i Oslo

 
Norge og Skandinavia hører ikke til de områdene i verden med høyest jordskjelvaktivitet, men kystområdene på Vestlandet og deler av Nordland er likevel blant de mest aktive i Nord-Europa. Flere jordskjelv med størrelser over 5 på Richters skala er kjent gjennom de siste par hundre årene, flere av disse er blitt merket over store deler av Skandinavia og nordlige deler av Europa, i tillegg til de kraftige lokale effektene. Det rundt 10 jordskjelv årlig i Norge som er kraftige nok til at de blir merket av mennesker, i tillegg registreres det flere hundre mindre jordskjelv i og rundt Norge, samt hundrevis av sprengninger og eksplosjoner fra gruver, tunneller og anleggsområder. Nye resultater fra midlertidige seismiske nettverk har i de siste årene bidratt til økt forståelse av jordskjelvfordelingen og spenninger i jordskorpen i Norge, noe som i tillegg til den faglige nytten også er av spesiell interesse for operasjoner på sokkelen.

Beretninger om jordskjelv
Vi har til alle tider blitt fascinert av naturkreftene, særlig når deres virkninger blir katastrofale. Formidling og rapportering av jordskjelvs-katastrofer er heller ikke noe nytt fenomen. Filosofen og "skrivebords-reporteren" Immanuel Kant skrev flere artikler om det berømte skjelvet i Lisboa 1755, der han omtaler både årsakene til skjelvet og dets konsekvenser. På våre breddegrader mente slottspresten på Akershus festning, Mikkel Pederson Escholt, i 1657 at dommedag var nær, etter at Christiania var rystet av et skjelv. Men det største jordskjelvet i Norske områder i historisk tid skjedde ved Mo i Rana den 30. august 1819, og ble merket så langt syd som i Christiania og i øst til Stockholm. Langs Ranafjorden og på øyene utenfor ble det meldt om steinsprang, ras, stående bølger og problemer med å stå på beina under skjelvet. I bokverket 'Ranene Beskrivelse' fra 1834 sier Sokneprest Iver Ancher Heltzen dette om jordskjelvet:

Iorden bævede saa voldsomt at mange Steder styrtede Murene paa Tagene ned og den hule dundrende Lyd i Luften gjorde de 5 Minuter i hvilket de varede, rædsomme. Iorden bævede saa stærkt at Menneskene, som vare ute paa marken, kunne ej staae, da Knæerne ej ville bære dem. Denne rædsel Sene varede som sagt henved 5 Minuter og da den ophørte kom en voldsom Orkan fra Sydøst der ej vedvarede over 10 Minuter. Denne Rystelse gjentoges, dog mindre i Styrke, 7 Gange samme Aften og Nat. Siden havede vi idelige Mindelser af den i heele Aaret, endog flere Gange ugentlig og i Aaret 1820 neppe en Maaned imellem.

Fenomenene beskrevet her er velkjent fra større jordskjelv, og skyldes bl.a. undersjøiske ras, utstrømning av grunnvann og omdannelse av faste løsmasser til flytende slam under risting. Et annet stort skjelv skjedde i Oslo-området en søndag morgen, 23. Oktober 1904, med en størrelse på 5.4. Dette skjelvet førte til mindre materielle skader, og var en direkte årsak til at det ble installert en seismisk stasjon ved Bergen Museum.

Overvåking av jordskjelv og atomprøvesprengninger
Museet i Bergen hadde drevet med innsamling og analysering av spørreskjema vedrørende jordskjelv i Norge siden 1887 (en praksis som fortsatt pågår i dag), og hadde høsten 1900 og årlig fremover sendt inn søknader om opprettelse av en seismisk stasjon i Bergen. Disse søknadene hadde stoppet i byråkratiet, men når jordskjelvet rammet hovedstaden ble det fart på sakene, og seismografen ble anskaffet og installert i kjelleren på Geologisk avdeling ved Bergen Museum våren etter. Jordskjelvstasjonen ble en del av Universitet i Bergen i 1960, og er i dag en del av Institutt for den faste jords fysikk. Instituttet driver Norsk Nasjonalt Seismisk Nettverk, som har stasjoner fra Karmøy i sydvest og nordover til Kautokeino, i tillegg til stasjoner på Jan Mayen, Bjørnøya og Svalbard. Dataene blir samlet inn, analysert og resultater formidlet til et Nordisk seismologisk senter i Helsinki, og det internasjonale seismologiske senter i England.


Figuren viser forekomster av jordskjelv i Norden.

Et annet institutt som forsker på jordskjelv i Norge er Norsar, som ligger på Kjeller nord for Oslo. Norsar ble opprettet på slutten av 60-årene for å overvåke atomprøvesprengninger i det tidligere Sovjetunionen, hovedsakelig med finansiering fra USA. I første omgang ble det installert et såkalt seismisk array i Mjøstraktene, med prosessering og analysering av dataene på Kjeller. Et "seismisk array" er en gruppe stasjoner der dataene blir behandlet sammen, som gir fordeler i mindre støy og mere presise lokaliseringer av seismiske hendelser. Det er senere blitt installert mindre seismiske arrayer i Finnmark og på Svalbard av Norsar, som i dag er blant de fremste i verden på dette feltet. Alle relevante data blir sendt til et internasjonalt datasenter i Wien, som har hovedansvaret for overvåkning av prøvestansavtalen mot atomvåpen som kom i 1996. Både de franske prøvesprengningene ved Mururoa, og de Indiske og Pakistanske prøvesprengningene for noen år siden ble registrert i Norge, men det er likevel de russiske prøvesprengningene på Novaja Zemlja de norske stasjonene er best egnet til å overvåke, i og med at de er de nærmeste utenfor Russland. Et stadig tilbakevendende problem er å skille prøvesprengningene fra andre seismiske hendelser i de samme områdene, og det legges ned mye arbeid i å forbedre og utvikle nye metoder for dette. Det globale nettverket som skal overvåke prøvestansavtalen er også i ferd med å utvides med målere for infralyd, atmosfæriske isotoper og hydrofoner for ytterligere å kunne forbedre muligheten for å kunne oppdage alle kjernefysiske prøvesprengninger. Norsars seismiske anlegg registrerer selvfølgelig også mange lokale jordskjelv, og det er et utstrakt samarbeid og utveksling av data mellom Institutt for den faste jords fysikk i Bergen og Norsar.

Hvorfor jordskjelv i Norge?
Jordskjelv oppstår når spenninger i jordskorpen bygger seg opp, for så å plutselig utløses i løpet av kort tid som bevegelse langs et brudd. Størrelsen på jordskjelvet avhenger av størrelsen på bruddet, områder der de enorme kontinentalplatene "gnisser" mot hverandre er de områdene der de største jordskjelvene inntreffer. Kjente eksempler er California og Japan, men også sydlige Europa er utsatt, de fleste husker det store skjelvet i Tyrkia i 1999 som opptrådte langs en forkastning i forbindelse med en slik grense. Det finnes ingen slike kontinentgrenser i Skandinavia, så virkelig store jordskjelv vil ikke kunne oppstå her. Den nærmeste kontinentgrensen er den Midt-Atlantiske rygg, der de Europeiske og Nordamerikanske platene beveger seg bort fra hverandre, og ny havbunn dannes. Island er en del av denne ryggen, og vulkanene og jordskjelvene som finnes der har sammenheng med denne spredningen. Spredningen forårsaker et trykkspenning i de enorme platene, som forplanter seg tusenvis av km. Dette trykket kan påvises i Norge, men er i seg selv ikke tilstrekkelig til å utløse jordskjelv. De områdene i Norge der det oppstår jordskjelv i dag har i tillegg lokale spenningskilder, for eksempel store fjellkjeder, landehevning eller sedimentbelastning i nærheten. Det er spesielt områder der de lokale spenningene forsterker trykket fra den Midt-Atlantiske rygg at jordskjelv oppstår, men enkelte områder har så kraftige lokale spenninger at de alene er opphav til jordskjelv. De (i global sammenheng) "små" jordskjelvene vi har i Norge oppstår på mindre forkastninger og svakhetssoner i jordskorpen, og vil praktisk talt aldri nå helt opp til overflaten. Jordskjelv med magnituder godt over fem kan dog forekomme, den siste utenfor Mørekysten på slutten av 80-tallet ble merket over store deler av Sør-Norge.

Nyere resultater fra Norsk jordskjelvsforskning
De siste tre årene har det pågått et prosjekt (NEONOR) som har hatt som målsetning å kartlegge og studere bevegelser i jordskorpen i Norge, og vurdere en eventuell kobling mellom deformasjon, kjente forkastninger og seismisk aktivitet. Mye av arbeidet har blitt uført ved Norges Geologiske Undersøkelse og NORSAR, med bidrag fra en rekke andre Norske forskningsinstitutter. Prosjektet har blitt støttet av bl.a. Norges Forsknngsråd, Amoco, Phillips og Norsk Hydro.

Som en del av dette prosjektet har det vært installert en gruppe på seks midlertidige seismometre i Mo i Rana området. Disse instrumentene har fra sommeren 1997 til høsten 1999 registrert over 300 grunne, mindre (Richtermagnituder opp til 2.8) jordskjelv, hovedsakelig i området vest for Mo i Rana, det samme området der det store jordskjelvet I 1819 ble merket mest. Noen av de største av disse jordskjelvene ble følt av lokalbefolkningen som kraftige smell og rystelser. Fra før er lignende svermer med jordskjelv kjent fra andre områder i Nordland, bl.a. var det på slutten av 70-årene flere tusen jordskjelv løpet av et par måneder i nærheten av Meløy, noen mil lengre nord. Det går også en stor forkastning parallelt med Ranafjorden som antas å ha vært aktiv etter siste istid, men det var ingen tegn til jordskjelvsaktivtet langs denne forkastningen i løpet av den tiden instrumentene var i drift. Disse nye dataene fra Mo i Rana-området har, sammen nye vurderinger av landehevningsdata for Nordland, sannsynliggjort koblingen mellom landhevning og seismisk aktivitet i dette området. Statens Kartverk har også foretatt nøyaktige målinger av deformasjons-soner i jordskorpen i Rana-området med GPS som en del av det samme prosjektet, men tidsrammen på tre år er for lite til å kunne påvise eventuelle bevegelser. Disse dataene vil fungere som en grunnlag for en senere oppmåling av de samme punktene, og vil da kunne påvise eventuelle forskyvninger i dette seismisk aktive området.

Et annet interessant område i Norge er Finnmarksvidda. Det er relativt få jordskjelv her, men det finnes en opptil syv meter høy forkastningsskrent (se bilde) som kan følges i totalt 80 km. Gravinger og boringer langsmed denne skrenten tyder på at den ble dannet under ett stort jordskjelv med Richter-magnitude rundt syv like etter at isen trakk seg tilbake etter siste istid (for ca. 10 000 år siden). Det har i de siste årene vært en rekke jordskjelv i nærheten av denne forkastningen, det største hadde en Richter-magnitude på 4.0, noe som er et av de største jordskjelv på fastlands-Norge de siste tiårene. Det kan med andre ord se ut som om det idag er en viss seismsk aktivitet langs denne forkastningen, noe som er unikt i Skandinavia. Det er derimot usannsynlig at et virkelig stort jordskjelv kan forekomme her i dag.

En annen del av NEONOR-prosjektet har fokusert på aktive forkastninger i de seismisk aktive områdene i Nordlige Nordsjø. Dette er gjort med data fra Oljedirektoratet og oljeselskapene som ellers brukes for å finne og kartlegge olje og gassreservene under havbunnen. Selv om det ble gjort en del interessante observasjoner, kunne det ikke trekkes entydige konklusjoner fra dette arbeidet.

Hva skjer fremover?
Forskning på seismologi og jordskjelv i Norge er inne i en fruktbar periode, men i likhet med annen grunnforskning slites det med finansieringen. NORSAR mottar støtte fra UD til drift av instrumentene som brukes til overvåkning av den kjernefysiske prøvestansavtalen, en del forbedring og utvikling av nye metoder for behandling og analysering av data inngår her. En annet oppgave er overvåkning av mikrojordskjelv i forbindelse med oljeutvinning, og starter opp i disse dager, med støtte fra oljeindustrien. Institutt for den faste jords fysikk i Bergen driver også med videreutvikling og av programvare og instrumenter som brukes en rekke steder over hele verden. Alt dette skal vedlikeholde Norges anerkjente posisjon innen seismologisk forskning fremover.


© viten.com 2000