Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Katastrofer:

Er biologiske introduksjoner katastrofer?

Thomas Bøhn
Sipendiat ved Norges Fiskerihøgskole, Univ. i Tromsø

 
Livet utvikler seg på jorda. Arter dør plutselig ut, ofte mange i samme slengen. Samtidig dannes nye arter kontinuerlig av komplekse prosesser som mennesket leter etter forståelse av. Mennesket har imidlertid mer de skulle ha sagt, eller gjort her på jorda enn å studere. Mennesket griper inn. Har alltid grepet inn. Har levd, sanket inn, fanget, båret ørret til fjellvannene. Det var før.

Vi lever jo fortsatt, men i dag tenker vi større. Vi sanker ikke lenger maten, vi produserer den. Vi dyrker ikke lokale planter på hardt opparbeidede åkerlapper, men omskaper skoger til åkre, vi bygger betong og asfaltbyer med parker slik at vi kan vokse og trives. Med forhåpninger setter vi ut nye arter i økosystemer over hele kloden, noen ganger til glede, oftere til fortvilelse. Vi sitter i laboratorier og planlegger modifiserte organismer som ivaretar egenskaper vi setter pris på - og som et marked også setter pris på. Vi har etterhvert slik en kraft i våre hender at vi kan skape helt nye organismer.

Vi tenker større ja, ørreten i fjellvannet er blitt til 150 fremmede arter i Great Lakes (USA). Et ugjenkjennelig økosystem med europeiske og asiatiske arter blandet sammen med de opprinnelige. Spørsmålet er ikke om vi har gått over streken, men hvor langt over streken vi har gått. Og hvordan vi kan avskjære noen av de neste irreversible fremstøtene mot "det opprinnelige".

Er det katastrofalt at vi setter ut arter og endrer verdens økosystemer? Eller er det helt greit? Og for hvem?

Mitt levebrød er å studere hva som skjer i økosystemet Pasvikelva etter at den fremmede fiskearten lagesild har spredd seg dit i forlengelsen av utsetting i den finske Enaresjøen rundt 1960. Tredve år senere kom lagesilda nedstrøms fra Enare og etablerte seg i de øverste innsjømagasinene i Pasvikvassdraget. Lagesilda ekspanderte kraftig i tetthet og tok i løpet av få år over som den dominerende fiskearten i de frie vannmassene. Der spiser den mer effektivt enn noen av de opprinnelige artene og beiter ned små krepsdyr (plankton) slik at småfisk av andre fisk har vanskelig for å livnære seg som de har gjort tidligere. Dette har videre ført til at sik (den viktigste opprinnelige fiskearten i vassdraget, både økologisk og økonomisk) allerede som liten og sårbar forlater de frie vannmassene og trekker inn i strandsonen. Der "venter" fiskespisende rovfisker som gjedde og abbor. Disse har redusert bestanden av planktonspisende sik i Pasvik med tre fjerdedeler i løpet av en femårsperiode.

Og hva så? Vil noen spørre. Gjør dèt noe? Hvem trenger å bry seg om Pasvikelva? Men denne endringen er et ledd i en større systemendring. Når man på 1960-tallet bygde kraftverk i Pasvikelva tilkom det også en systemendring, men denne kan sies å være mer reversibel: det er mulig å sprenge demningene og "la elva leve", som den gjorde tidligere. Over tid ville med all sannsynlighet ørret og harrbestandene ta seg opp på bekostning av de mer innsjølevende artene som sik, abbor og gjedde. Med lagesilda derimot er det ingen mulighet til å gå tilbake. Den kan ikke utryddes med rotenon, fiske eller annen kjent teknologi. Dette er et kjernepunkt som angår menneskelige utsettinger av fremmede arter. Prosessen er irreversibel. Det er ingen vei tilbake.

Hva så med Great Lakes, who cares? Innsjøene er ikke blitt noe mindre av noen fremmede arter, de er like fine å se til. Jeg har sett Lake Michigan strekke seg fantastisk ut fra "the Great Sleeping Bear Sand Dunes", ut forbi horisonten som et hav.

Jeg har også sett perlen i øyet av Pasvikelva, selv om den halvmåneformede Skogfossen, med flere meters fall i mer enn 100 meters bredde, er ødelagt ned i en betongkanal, og selv om den store fiskekulpen som "Sør-Varangers Niagara" stupte ned i er tørr og tam. Verdiene er ikke tapt, men mennesket jobber ustanselig, og det opprinnelige må stadig vike.

Verdien av det opprinnelige
Fra en vitenskapelig vinkel ville det være et stort tap hvis det ikke var mulig å studere biologiske systemer som var uforstyrrede. Helt intakte systemer har nøyaktig den sammensetningen (struktur) og virkemåte (dynamikk) som er generert i selve systemet. Dette betyr at den opprinnelige evnen artene har til å spre seg (migrasjon), deres opprinnelige motstandsdyktighet mot faktorer i miljøet (fysiologiske begrensninger), og deres opprinnelige brytninger mot hverandre (økologiske interaksjoner) kunne vises frem til det studerende menneske.

Evolusjonens utallige finslepne og samstemte tilpasninger er fremkommet over svært lang tid. Når mennesket endrer økosystemer for omfattende og raskt, vil tilpasningene artene har ervervet seg bli feilplassert og meningsløse. Det er dette man kan studere i detalj når ulykken er ute, dvs. når mennesket har satt en fremmed art ut i et økosystem. Begrepet "invasional meltdown" beskriver hvordan økosystemer som tidligere har blitt endret av utsatte arter mister sin motstand mot ytterligere introduksjoner. Utsettinger fører altså til en "nedsmeltning" av motstand i økosystemer, hvilket bidrar til økt sårbarhet for tap av mangfold.

For egen regning vil jeg legge til at det er ille hvis en i møte med natur alltid vet, ser og forstår at dette vannet er preget av sur nedbør, kalking og årlige utsettinger av fisk, denne skogen er preget av hogst, rydding og beplantning, dette fjellet er preget av summende høyspentmaster. La meg av og til få slippe å se menneskelige stålspor, trykksverten som vi stempler inn i alt: Her har vi vært, dette har vi gjort. Systemendringene er blitt regelen. Og unntakene er knapt verd å nevne, de er mine hemmeligheter som jeg vil vise min beste venn. I nasjonalparkene står vi i fare for å måtte ansette folk til å plukke bort gjenglemte poser av frysetørret "extreme food" og udrøye bokser av tekno-impregnering.

"Herregud menneske, er det da ingenting som kan få være i fred?"

- skrev Peter Wessel Zapffe i 1934 ("Fjeldet i fare"). Da var det rødmerking av turistløyper det gjaldt, frem til idag har de menneskelige naturinngrepene gjort slike fremskritt at det er godt Zapffe ligger i graven. For det finnes ikke mye opprinnelighet igjen, bare ta et blikk ut i verden. Se ned fra flyet neste gang du er ute på reise, se ned på Europa. Du vil se byer og jordbruksland. Dette er den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold i verden: Ødeleggelse eller fragmentering av habitater.

Men vi i Norge har fortsatt vakre, deilige elver og vann med rødprikket ørret satt ut av våre forfedre, vi har fjell uten summende ledninger, vi har skoger med nedfalte trær som ingen rydder, vi har uproduktive myrer til ingen nytte, som ingen noensinne kommer til å dele med plog. For det lønner seg ikke. Vi har faktisk enda litt deilig fri natur igjen. Men bare kom igjen, vi skal nok klare å få prosjektet sluttført! Av og til lurer jeg virkelig på om det finnes en slik skjult politisk målsetning i to punkt:

1) Finn det urørte. 2) Stemple det!

Hovmod eller takknemlighet
Vi flytter organismer der vi vil de skal være, og ofte kommer de også der vi ikke vil de skal være. Dette er den nest viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold: Introduksjon av fremmede arter. Stopper vi ved å spre fremmede arter? Nei, vi bruker vår ytterste intelligens og teknologi for å skape nye organismer som er bedre enn før, eksempelvis for at de holder lenger i transport uten å råtne!

Mennesket er skapt av natur, men er selv skapende. Nå er det vi som skaper. Vi er blitt herre over skaperverket og vi maler med grov pensel på et verk vi ikke alltid har vært med på å bidra til, faktisk har vi nesten aldri vært her. Mennesket tilhører de siste evolusjonære minutter. Var det en overraskelse for de andre kanskje, at det tilkom en slik ublu skapning med frie hender og vilje? En skapning med en slik kraft at en kunne tro det var skapt i Guds bilde.

Idag er vi kommet så langt at vi studerer vår påvirkning i den natur vi ble unnfanget og utviklet fra. Likevel er vi så lite opptatt av om vi står i fare for å ødelegge noe, eller hvilken rolle vi egentlig spiller i denne gamle og fantastiske prosessen. Bryr vi oss om hvordan det vil gå, eller gir vi rett og slett faen?

Som en halv unnskyldning for den maktesløshet mange har grunn til å føle, må det sies at vi slett ikke har kontroll over de prosessene vi har grepet inn i. Men vi reduserer og reduserer andelen av opprinnelig natur, og vedkjenner oss ikke våre åpenbare begrensninger, f.eks. i forståelse. Hvorfor gir ikke manglende forståelse mennesket ydmykhet? Det kan komme til å vise seg katastrofalt at vi griper inn i den irreversible naturutviklingen, uten ydmykhet. Mennesket lider av hybris - overmot.

Vi tenker større og handler raskere enn noe "evolusjonen" noensinne har forholdt seg til. Den "opprinnelige evolusjonen" er rett og slett blitt for sendrektig for oss, eller, vi er for raske for verden. Dèt er noe vi kunne fundere litt over.

Spiller det noen rolle for deg om det ikke finnes opprinnelig natur igjen, natur som har sin egen bane mot sin nåværende form? Er det greit for deg hvis mennesket hadde vært alle steder og stemplet all natur med sitt produktive stempel?

Snart er det sant at vi har stemplet alt. Noen få avgjemte steder står igjen. Der lever det ydmyke folk, eller ingen folk. Der går det an å oppsøke det opprinnelige, i glede eller vitenskap. For å se hvordan livet utvikler seg, uten oss. Er du enig med meg at disse stedene er oaser - og at menneskets bidrag til livet har sine ørkensider?


© viten.com 2000