Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Katastrofer:

I ruinene etter Naturkatastrofen

Henrik Svensen

 
Naturkatastrofer forekommer nesten daglig over hele verden - og jordskjelv, oversvømmelser, stormer, ras og vulkanutbrudd dominerer til tider nyhetsbildet. Mennesker omkommer og naturkreftene har direkte eller indirekte skylden. Men i hvilken grad blir det moderne mennesket påvirket av nyheter om katastrofer? Tidligere ble naturkatastrofer regnet som Guds straff for menneskenes syndefulle liv. I vår tid har de mytiske og religiøse forklaringene på naturkatastrofer måtte vike for rasjonelle vitenskapelige forklaringer. Jordens geologiske historie forteller at naturkatastrofer alltid har forekommet og vil fortsette å påvirke jordens overflate og dens beboere i all fremtid.

Spenningen mellom religiøse og vitenskapelige forklaringer på naturkatastrofer toppet seg på midten av 1700-tallet. Bakgrunnen for dette var kraftige jordskjelv i England 1750, i Portugal 1755 (30.000 døde), og i Italia 1783 (35.000 døde). Naturkatastrofene knuste en fremtidsoptimisme som var basert på et religiøst verdensbilde og en filosofi som gikk ut på at alt som hendte var til det beste. Særlig jordskjelvet i Lisboa kom til å sette dype spor i Europeisk åndsliv.

Hva skjedde i Lisboa?

"...de kjente jorden skjelve under føttene og så havet stå i kok og oppsluke alle skip som lå for anker på havnen, ild og aske hvirvlet inn over gater og grunnmurene gikk i knas. Tredve tusen innbyggere i alle aldre og av begge kjønn ble begravd under ruinene."

Dette var Voltaires beskrivelse (fra hans roman Candide fra 1759) av de skjebnesvangre minuttene om morgenen, 1. november 1755. Jordskjelvet, med senter i havet vest for Portugal, besto av 3 kraftige skjelv samt en rekke mindre etterskjelv. Skjelvet er et av de kraftigste som har rammet Europa, og forårsaket også store ødeleggelser i nord-Afrika. Så langt nord som Skandinavia merket man forstyrrelser av havnivået og av elver. I Lisboa raste bygningene sammen og branner spredde seg raskt over hele byen. Det skulle gå fem dager før alle brannene var slukket. Takene raste i mange av byens kirker, og begravde de som hadde møtt til morgenmesse denne Allehelgensdag. En og en halv time etter hovedskjelvet skyllet en stor flodbølge (tsunami) innover kysten og byen. Tusenvis av flyktninger slo leir utenfor byen, og mange av de som prøvde å komme seg unna i båter ble tatt av flodbølgen. Samtidige kilder forteller at hysteriske menneskemasser kjempet for å komme seg ut av Lisboa mens de tråkket over krusifikser, helgenbilder, personlige eiendeler og hjelpeløse mennesker. Nyheten om skjelvet spredde seg rundt i et sjokkert Europa.


Fantasifullt kobberstikk fra 1700-tallet (Frankrike) som viser flodbølgens ødeleggelser i et Lisboa i flammer. Gjengitt med tillatelse fra Kozak Collection, Earthquake Engineering Research Center, University of California, Berkeley (USA).

Optimisme
Første halvdel av 1700-tallet var i Europa preget av optimisme og fremtidstro. Både aristokrati og det brede lag av befolkningen mente at de levde i en verden der det var en mening med alt, der alt som skjedde var til det beste. Gud hadde skapt verden, og styrte den deretter på en slik måte at ingen ting ble overlatt til tilfeldighetene. De fremste talsmenn for denne filosofi var Gottfried Wilhelm Leibniz og Alexander Pope. For Pope kom dette til uttrykk i hans "Essay on man" fra 1733:

All nature is but art, unknown to thee;
All chance, direction, which thou canst not see;
All discord, harmony not understood;
All partial evil, universal good:
And, spite of pride, in erring reason’s spite,
One truth is clear, Whatever is, is right.

Leibniz’ tese var at Gud ved skapelsen hadde ordnet alt som noen gang ville hende på jorden, inkludert det onde, i en rettferdig og kjærlig plan. Det gode ville dominere over det onde, slik at en verden med ondskap faktisk ville være bedre enn en verden uten. Alt har en mening, og verden blir stadig bedre som følge av en indre streben. Leibniz mente det fantes verre ting å bekymre seg over enn jordskjelv: "en Caligula, eller en Nero, har forårsaket mer ondskap enn et jordskjelv."

Selv om Leibniz kunne forsvare jordskjelvkatastrofer og død innenfor en religionfilosofisk ramme, var dette ikke like opplagt for andre. Hvorfor rammet jordskjelvet det katolske Lisboa, og da også på en religiøs høytidsdag med fullsatte kirker? Kunne det være slik at de ikke levde i en verden der alt var til det beste? Disse spørsmålene opptok Voltaire, og han gikk til angrep på Leibniz og den optimistiske filosofi i et dikt han skrev få uker etter skjelvet. Nyheten om katastrofen må ha vært en sterk opplevelse for Voltaire, som tidligere var tilhenger av den optimistiske filosofi. Voltaire mente at det nå var åpenbart at det fantes ondskap i verden, og at det var tåpelig å tro noe annet.

Dommedag?
En vanlig forklaring på jordskjelv i middelalderen var at de representerte Guds straff over menneskenes syndige liv. Slik var det også under Lisboa-skjelvet i 1755. Candides spontane forklaring på jordskjelvet var at dette var dommedag. Protestantene og katolikkene var derimot ikke enige i skyldfordelingen. I England mente presteskapet at katastrofen var Guds straff over katolikkene, mens det katolske Lisboa skyldte på tilstedeværelsen av protestanter. Straks etter skjelvet ble protestanter i Lisboa fanget og tvangsomvendt til den katolske lære. Lisboa var hovedsete for inkvisisjonen, og Voltaire beskriver i Candide en offentlig henrettelse (bålbrenning), en autodafé, iscenesatt av katolikkene:

"Da jordskjelvet hadde ødelagt tre fjerdedeler av Lissabon, kunne landets vise menn ikke finne noe sikrere middel til å forebygge at resten av byen ble lagt i grus, enn å foranstalte en autodafé for folket. Universitetet i Coimbra erklærte at synet av en del personer ristet over svak ild i høytidelige former ville være et ufeilbarlig middel mot jordskjelv."

Voltaire latterliggjør dette ved å påpeke at et nytt skjelv ristet grunnen like etter den offentlige grillingen. Henrettelsene ble også kritisert fra det protestantiske England.

Jean-Jaques Rousseau hevdet i et brev til Voltaire i 1756, at årsakene til katastrofen lå i at menneskene hadde valgt å bosette seg i byer og i store hus, i stedet for i små hus på landsbygden. Vi må være tålmodige, og forstå at ondskap er en nødvendig konsekvens av menneskenes natur og universets virkemåte, mente Rousseau. Han delte ikke Voltaires mørke utsikter over menneskehetens ulykke på jorden, men hevdet at ondskap er noe som kommer fra menneskene selv.

De vitenskapelige forklaringene
De styrende i Lisboa ga naturforskere frie tøyler til å undersøke årsakene til skjelvet. Dette var en strategi for å roe gemyttene og unngå at folket skulle tro at de var utsatt for Guds straff. En rekke personer prøvde å finne årsakssammenhengen bak skjelvet og katastrofen ut ifra et vitenskapelig tilnærming. Voltaire forkaster de religiøse forklaringer til katastrofen, og støttet seg til andre forklaringer, som at jordskjelvet var forårsaket ved underjordiske svovelårer som har tatt fyr. Her var Voltaire inspirert, i likhet med en rekke andre som søkte naturalistiske forklaringer, av Athanasius Kirchers (1601-1680) arbeider fra midten av 1600-tallet.

Immanuel Kant var 31 år da katastrofen rammet Lisboa, og var på denne tiden påvirket av Leibniz’ optimistiske filosofi. Han publiserte tre artikler om jordskjelvet i 1756, men var ikke særlig opptatt av hendelsen som en menneskelig tragedie, men derimot av de vitenskapelige aspektene. Kant skrev om jordskjelvteorier og om fenomener knyttet til skjelvet i Lisboa, og var ikke overbevist om at jordskjelv kun representerte noe negativt. Skal vi ikke alle dø? Jordskjelv er en del av naturen, og vi må tilpasse oss, ikke forvente at naturen skal rette seg etter vårt eget beste. Kant hevdet at jordskjelv ikke kunne relateres til menneskehetens moralske tilstand, og at de påminner oss om at vi ikke finner lykke i verdslige goder.

Kants forklaring på jordskjelv var naturalistisk og bygde på hans studier av den naturhistoriske litteraturen, særlig teorier av franskmennene Nicholas Lémery og Georges Comte de Buffon. I likhet med Kircher mente disse at flammer fra jordens indre trengte seg ut til jordens ytre skorpe via labyrinter av ganger og kanaler. Ilden var eksplosiv og ble antent av at vann møtte svovelrike områder i jorden. Kant la særlig vekt på flodbølgen som skyllet inn over Lisboa, og forklarte den ved en forplantning av jordskjelvbølger gjennom vann. Det var først John Michell i 1760 som formulerte en hypotese for flodbølger og jordskjelv som gikk ut på en overføring av sjokkbølger gjennom jordskorpen, og at overføringen gikk saktere gjennom vann. Derfor kom flodbølger alltid etter selve skjelvet.

Ettervirkninger
Nyheten om katastrofen spredde seg relativt sakte. Det tok 7-10 dager før den var allment kjent i Spania og middelhavsområdet, og en måned før nyheten nådde Hamburg. De første nyhetene overdrev omfanget av katastrofen, og mange var skeptiske til meldingene. London Magazine rapporterte den 26. november om 100.000 døde og at 2/3 av Lisboa lå i ruiner.

Katastrofen ledet til en rekke forskjellige reaksjoner. England, Tyskland og Spania sendte hjelpesendinger til Lisboa, både i form av mat, bygningsmaterialer og penger. Moraliseringer, prekener, og religiøse profetier florerte, sammen med de katolske seremoniene iscenesatt av inkvisisjonen. De vitenskapelige undersøkelsene som ble foretatt møtte også motbør. I en pamflett av John Wesley fra 1755, med tittelen Serious thoughts occasioned by the late earthquake in Lisbon, tordnet han mot de som trodde på naturlige årsaker for jordskjelv:

It comes! The Roof trembles! The Beams crack! The Ground rocks to and fro! Hoarse Thunder resounds from the Bowels of the Earth! And these are but the Beginning of Sorrwos. Noe what Help? What Wisdom can prevent? What Strength resist the Blow? What Money can purchase, I will not say Deliverance, but an Hour’s Reprieve? Poor honourable Fool, where are now thy Titles? Wealthy Fool, where is now thy golden God. If any Thing can help, it must be Prayer. But what wilt thou pray to? Not to the God of Heaven: you suppose him to have nothing to do with Earthquakes."

Katastrofetemaet var på 1600 og 1700 tallet viktig i Europeisk deskriptiv diktning. Etter skjelvet var det også en økende grad av poeter som tok til å skrive om naturkatastrofer, med Blackmore, Young og Thomson som de fremste. Katastrofen i Lisboa førte til enda større interesse for jordskjelv, vulkaner, og naturens ødeleggende krefter. Mange av poetene var opptatt av vitenskap og vitenskapelige forklaringer, mens andre av å rettferdiggjøre Guds behandling av Jorden. James Thomson sier følgende om naturkreftene i et dikt med tittelen Summer fra 1755:

The infuriate hill that shoots the pillared flame;
And, roused within the subterranean world,
The expanding earthquake, that resistless shakes
Aspiring cities from their solid base,
And buried mountains in their flaming gulf.

Jordskjelvskatastrofen i Lisboa kom til å forme synet på naturkatastrofer utover 1700-og 1800-tallet. Som Goethe sier i sine memoarer: "Aldri før har Fryktens Demon spredd frykt over oss så raskt og kraftig." Så sent som på 1880-tallet, over 120 år senere, ble det fortsatt publisert bilder av katastrofen både i England og Frankrike.

Grådighet
Religiøse forklaringer på jordskjelv og naturkatastrofer er ikke lenger et sentralt tema. Katastrofer påvirker heller ikke hvordan vi betrakter verden og vår plass i den. Syndebukkene er nå ikke andre religiøse grupper, men grådige og kyniske kapitalister. Dette er nok en skyldfordeling Rousseau kunne ha sagt deg enig i. "Mordere!" var førsteside-oppslaget til avisen Hurriyet etter jordskjelvskatastrofen i Tyrkia i august 1999 (over 3500 døde og 13.000 skadde). Overskriften refererte til bygningsentreprenørene, og skrev videre at katastrofen skyldtes forbryterske og skruppelløse entreprenører. Entreprenørers grådighet resulterte i at bygninger ikke ble oppført i henhold til forskriftene, der betongen var av for dårlig kvalitet, og for lite armeringsjern brukt. Avisen la videre ansvaret over på myndighetenes manglende bygningskontroll. Kampen som før stod mellom natur og samfunn har blitt til en kamp mellom det gode og onde i menneskene, en kamp mellom kynisme og idealisme. Dette er en konflikt som gjerne fremheves i katastrofefilmer (se artikkelen til Katerine J. Goodnow i viten.com).

Kilder:

Aftenposten
Kendrick, T. D. (1956) The Lisbon Earthquake.
Nicolson, M. H. (1959) Mountain gloom and mountain glory.
Reinhardt O. & Oldroyd, D. R. (1983) Kant’s theory of earthquakes and volcanic action. Annals of Science 40, s. 247-272.


© viten.com 2000