Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


 Hildegard von Bingen


   Tema: Verden i steinene
STEIN SOM SYMBOL


Monika Ettelbrück
Utdannet psykoterapeut ved C. G. Jung instituttet i Zürich

 
Steinen utøver tiltrekning på mennesker, den har en betydningtyngde i seg som synes uutgrunnelig. Jo mer oppmerksomhet den får, desto tyngre blir den. Sporene av en slik fascinasjon finner vi gjennom hele menneskets historie, og stein trollbinder mennesker i dag som før. Noen plukker med seg steiner fordi de kan ha en vakker form eller farge, mens andre bruker sin skapende evne og lar steinen bli skulptur. For den som har arbeidet med stein utfordrer den tålmodigheten, det betyr å innlate seg på den og respondere på det som ligger i den ennå ubearbeidede steinen. Kun i "dialog med steinen" er det mulig å gi uttrykk for det steinen allerede har i seg.

Her gir jeg leserne en mulighet til å komme i dialog med steinen som symbol for å lokke frem dens hemmeligheter. Steinen har fascinert mennesker på tvers av profesjonene. Geologene beskjeftiger seg med steinens konkrete materie. Kunstuere har latt seg inspirere, de hentet frem skjønnheten og formen som allerede lå latent i den, eller steinenen ble et middel til å gi form til et indre bilde. Steiner er i dybdepsykologien symboler for noe psyken vil meddele om indre tilstander, og en verden av uante muligheter like rik som jordens steiner åpner seg for den som er villig til å forstå psykens budskap.

Steinen som symbol i ulike kulturer
Vår ubevisste psyke har til alle tider frembrakt symboler eller indre bilder for å meddele seg. Steinen er et symbol psyken benytter seg av, den utøver en fascinasjon som gjør at vi samler på den, bearbeider den, drømmer om den. Det viser at dette symbolet er levende. Jung sier at et symbol er den best mulige beskrivelsen av noe som er grunnleggende ukjent. Det karakteristiske for symbolet er dets tiltrekningskraft som synes å komme fra en ennå ukjent kilde. I den psykoterapeutiske hverdagen opplever vi ofte at en drøm frembringer bilder som gir noe hittil ukjent til drømmerens bevissthet. Gjennom symbolet bygges det ofte en bro til bevisstheten, slik at drømmeren kan oppfatte innholdet. På denne måten blir det bevisste og det ubevisste knyttet sammen. Innenfor den analytiske psykologien, som bygger på C. G. Jung, oppfattes det ubevisste som en selvstendig virkelighet og ikke som et biprodukt av det bevisste livet. Det bevisste oppstår eller vokser frem av det ubevisste. I dette synet ligger også oppfatningen om at det ubevisste er en autonom objektiv kraft, som Jung kaller Selvet, som virker i den enkeltes liv og driver individet frem til å virkeliggjøre sitt potensialet og om man vil sin bestemmelse. Stenen som symbol tillegges egenskaper som evig, vedvarende, uforgjengelig, egenskaper som i vår begrepsverden knyttes til Gud, kanskje stenen i sin dypeste betydning formidler noe hittil ukjent om Gud.

Steinen har en betydning i de fleste kulturer langt tilbake i historien. I vår egen kultur finner vi bautasteinen, hugget av råstein uten innskrift. Brukt enten som minnestein eller som gravstein. Steinene ble betraktet som steder der sjelene oppholdt seg. Det fortelles at det på Gilja på Island stod en stein som hele slekten dyrket fordi deres skytsånd bodde i den. Siden steinen ble brukt som gravsten er det naturlig å sette den i forbindelse med ideen om udødelighet. I gamle meksikanske sagn fortelles det at guden Quetzalcoatl ble til ved at en grønn edelsten trengte seg inn i morens liv. De døde fikk en slik sten i munnen slik at de skulle få nytt liv etter døden. Også i den gamle egyptiske religionen er steinen et betydelig gudssymbol. I det allerhelligste i tempelet i Heliopolis ble det oppbevart en mystisk stein som ble kalt "Benben". Navnet henger sammen med "bnw", som betyr å stige opp, lyse opp, og er knyttet til solen og stjernene. Det samme ordet brukes i tilknytning til fuglen Føniks. Både Benben-stenen og fuglen ble betraktet som manifestasjoner av guden Atum. Senere kalte man toppen på pyramiden for Benben og alle døde fikk med seg en liten Benben i graven. Det kan virke som om Benben-steinen har noe med den dødes oppvåken til en ny bevissthet å gjøre.

I Egypt var steinen høyt skattet den ble bare brukt til sakrale formål. Ideen om at steinen har magiske krefter finner vi i forestillingen om at sjelene til ufødte barn bor i barnesteiner. Sjelen kan bli påvirket til å vandre inn i en livmor dersom en mann gnir en barnestein med en "Churinga". Etter australsk og melanesisk oppfatning stammer Churingaene fra totemahnene, de er relikter av vedkommendes kropp eller gjøremål og inneholder dens kraft eller mana.

Grekernes itaphalliske guder finner vi fremstilt i stein, de såkalte hermene. Den mest kjente er Hermes, de veifarende eller reisendes gud og sjelenes ledsager. Hermene var laget som en haug av steiner, og tjente som veivisere. En mer forfinet utgave ble brukt i mysterifeiringen. Den bestod av en kvadratisk steinblokk hvor toppen var formet som et hode eller en phallus. I denne sammenhengen hentyder ikke det phalliske symbolet til driftene, men til en skapende, erkjennende og gjennomtrengende ånd. Den nedre delen av hermen symboliserer materien, jorden og det kvinnelige, som til sammen utgjør en helhet.

Denne symbolikken kommer enda tydeligere frem i India. I nærheten av Bombay finnes et underjordisk tempel hugget inn i et fjell. I tempelets midtre finnes en enkel monumental firkantet stein som det allerhelligste, og fra dens midte reises en lingam omsluttet av yoni (det kvinnelige genital). Yoni omslutter lingam som et mottagende kar. Lingam, symbolet på den skapende mannlige energien er forbundet med de kvinnelige skapelsesenergiene, yoni. Lingam og yoni, Shiva og Shakti, er manifestasjoner av den ene, den transcendente gud. De representerer den skapende foreningen av krefter som utelukker hverandre og likevel virker sammen for å bringe frem liv og å opprettholde liv.

Lapis philosophorum; de vises stein i alkymien
I den alkymistiske tradisjonen finnes oppfatningen om at metallene gjennomgår en naturlig vekstprosess. "Primitive" former som bly hadde iboende evner til å forvandle seg langsomt til sølv eller gull. Disse metallene ble betraktet som "edle" fordi de ikke var underlagt forgjengelighet eller korrosjon representerte de kvaliteter som uforanderlighet og evighet. Alkymistene prøvde å fremskynde denne vekstprosessen fra bly til det verdifulle gullet i sine laboratorier. De iakttok den forvandlingen som skjedde ved kjemiske prosesser og utviklet en tenkemåte der metallenes forvandling symboliserte individets utvikling. Stein er et tema som går igjen i deres skrifter. Målet var for mange steinene som lå gjemt i menneskets indre og som måtte ekstraheres derfra. Det handler om guds mysterium som er å fine i materien, også kalt "steinen", som har en sjel eller en ånd som må utvinnes derifra. I den østlige alkymien tilsvarer steinen et diamantlegeme som ble dannet ved at alkymisten mediterte og oppnådde udødelighet.

I den vestlige tradisjonen ble steinen til den "steinen som byggefolkene forkastet og som ble til hjørnesteinen" (Mat.2 1,42 og Efeser 2,20/21). Denne forkastede steinen ble et symbol for Kristus. Kristus og de vises stein er identiske. Det er ingen tilfeldighet at alkymistene valgte steinen som silt symbol for gud. Stein er materie noe vanlig, tilgjengelig for enhver som vil bry seg med noe så simpelt. I følge Jung kompenserer steinens egenskaper det offisielle Kristusbilde som ble for hellig, for perfekt for lyst til at det kunne finne sin plass i menneskets hjerte. "Hans åndelighet var for høy og menneskets natur for lav". Steinen er et symbol for gudsbilde i menneskets indre. Hildegard von Bingen hadde en Kristusvisjon (se bilde) som kan tolkes på samme måte. Kristusskikkelsen troner på en rund stein som kan tyde på at det uttrykker at ånd og materien hører sammen, det åndelige finner sin form i materien. Den kristne tradisjonen har ensidig opphøyet ånden og det åndelig, mens materien, kroppen, ble sett på som mindreverdig, derved ble også det mørke og onde fortrengt. Dette er en konflikt det moderne mennesket opplever, dets utfordringen er å gjøre seg denne splittelsen bevisst og forsone de to kreftene i eget indre. Steinen er en erfaring i mennesket, men det er ikke Jeget.

Stein, forsteining og myten om Sisyfos
I Homers fortelling om Odysseus reise gjennom underverdenen støter denne på Sisyfos plages med å skyve en stor stein oppover fjellsiden. Han bruker begge hender og stemmer med føttene mot steinen for å få den oppover, tomme for tomme. Nesten på nådd toppen ruller steinen nedover fjellsiden igjen og havner ved utgangspunktet. Sisyfos har ikke annet å gjøre en å stemme steinen på nytt og på nytt. Dette er straffen gudene har pålagt ham. Når vi tenker på dette bildet av Sisyfos, kjenner vi bokstavelig talt steinens tyngde og den nærmest umenneskelige anstrengelsen og ytterste konsentrasjonen. Sisyfos tjener som modell for et menneske som følger uforanderlige mål i livet, som er satt engang for alle. Da blir det noe forstenet og stivnet over anstrengelsen som kanskje er grunnen til at målet ikke blir nådd. Tilvære1sen har fått noe meningsløst over seg, den er preget av evinnelige gjentagelser, men har også et element av trygghet. Psykologisk sett har vi å gjøre med et mennesket som mobiliserer alle sine krefter og hele sin vilje for en oppgave som tillater ikke noe svakhet eller avvik fra den veien det engang har slått inn på. Mennesket tror det har kontroll, men som likevel mislykkes gang på gang. Myten om Sisyfos er uten Eros, hele relasjonsaspektet er utelatt, elementer som "hengivelse", "tillit" eller "å gi slipp på" er fraværende. Dette er tema som ikke er ukjente for det moderne mennesket. I Sisyfos-myten symboliserer steinen en byrde samtidig som den står den for det uforanderlige og faste som er noe man kan regne med. Det som byr på motstand, er også noe man kan stole på. Motstand utfordrer menneskets utviklingspotensial, som kan utfolde seg dersom steinen og den meningen den bærer i seg blir bevisstgjort.

Steinen i C. G. Jungs drøm
To av Jungs egne drømmer skal vise om steinen har en betydning også i den postmortale tilstanden. Marie Louise von Franz, Jungs nære medarbeider, beskriver og kommenterer hans drømmer i sin bok "Traum und Tod". Jung hadde en nærdøden opplevelse, i form av en visjon, der han svevde 1500 km over jorden. Han så seg tilbake og fikk øye på en voldsom stor steinblokk, som lignet en meteoritt fritt svevende i universet. Det var en inngang i steinblokken, der det satt en mørkhudet inder og ventet på ham. Døren, eller inngangen var omgitt av nisjer med brennende oljelamper. Jung hadde en visshet i seg om at han ville komme inn i et lyst rom og finne alle de mennesker der som han hadde en tilhørighet til. Der ville han også få vite om sitt livs historiske sammenheng. "Jeg ville vite hva som var for meg, hvorfor jeg ble til og i hvilken retning mitt liv vil videre..." I dette øyeblikk ble han kalt tilbake til jorden og fikk øye på sin egen lege. Den samme steinen, men i en annen form, så Jung noen få dager for han døde. Det var den siste drømmen han kunne fortelle: På et øde sted i h den så han en stor rund stein. På den stod følgende ord: Dette skal være et tegn for deg av enhet og helhet. Til høyre så han en firkant satt sammen av mange kar, og mens han hvilte i midten, ble han omgitt av trær der røttene omsluttet ham på en beskyttende måte.

Jung snakket ofte om at hans liv forekom ham som oppstått av et underjordisk rotsystem. Livet forekom ham som en plante som lever av et underjordisk rotsystem. Plantens egentlige liv er ikke synlig, det eksisterer i røttene. Det som blir synlig om våren og sommeren eksisterer bare en liten stund før det visner. I den siste drømmen er Jung gått tilbake til røttene under jorden, han er trygg i jordens indre. Rottene symboliserer en åndelig utviklingsprosess som strekker seg langt utover menneskelig levetid. I Jungs drøm symboliserer steinen et tempel, sannsynligvis fordi Jung hele sitt liv var opptatt av relasjonen til sin indre helhet, det han kalte Selvet.


© viten.com 2000