Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


 Martin Heidegger

   Tema: Verden i steinene:
Steinene og verden


Erik Lundestad
Stipendiat ved Inst. for Filosofi, Univ. i Tromsø

 
Ifølge Martin Heidegger er vårt møte med steinen et møte med det fremmede. Det er et møte med det som, fordi det er fullstendig innesluttet i seg selv, vil måtte forbli utilgjengelig for mennesket og dets erkjennelse. "Stenen tynger og bevidner sin tyngde", skriver Heidegger.

"Men samtidig med at tyngden tynger mot os, nægter den enhver intrængen i den. Hvis vi forsøger at trænge ind i den, i det vi slår klippen i stykker, så viser der sig dog aldri noget indre og åbnet i dens stykker. Straks har stenen trukket sig tilbage i det tyngende og massives sløvhed, som også er i dens stykker."

For å nærme meg denne oppfatningen av møtet med steinen skal jeg i det følgende gå veien om René Descartes og hans velkjente stykke voks.

I
I Descartes sin undersøkelse av hva som kjennetegner materien spiller et stykke voks, holdt opp mot varmen, en sentral rolle. Ettersom voksen smelter blir farven borte, duften av honning forsvinner, stykket endrer fasong og lager ikke lengre - som før - lyd når vi banker på det. Likevel er det én egenskap som er tilstede, også etter at voksen har smeltet. Denne egenskapen, hevder Descartes, er voksstykkets utstrekning. Dermed slår han fast at utstrekning utgjør den vesentlige egenskapen til materien. Når virkeligheten karakteriseres ved dens utstrekning, slik tilfellet her er, så blir matematikken i neste omgang det mest velegnede redskapet til å beskrive denne. Ved matematikkens hjelp kan vi ikke bare måle gjenstandenes faktiske utstrekning, men også avstanden mellom dem, den strekningen de tilbakelegger om de settes i bevegelse, den tiden det tar å tilbakelegge en viss strekning, og så videre. Virkeligheten blir på dette grunnlaget til en determinert virkelighet, en virkelighet hvor enhver forandring er underlagt kausale sammenhenger eller forbindelser. Den blir også en virkelighet hvor intet, i prinsippet, er oss fremmed.

Voksstykket utgjør i denne forbindelse bare et eksempel. Men, er det tilfeldig valgt? Nå hevder selvsagt Descartes at det er gjennom meditasjonen over voksstykket at han kommer frem til at utstrekning er den materielle virkelighetens vesentlige egenskap. Samtidig vet vi at hans hensikt er å etablere et grunnlag for den moderne (matematiske) naturvitenskapen. Det er derfor nærliggende å mistenke ham for først å ha kommet frem til at utstrekning er den vesentlige egenskapen til materien, og deretter at et stykke voks er særlig egnet til å illustrere dette. Spørsmålet blir da hvilke egenskaper voksstykket er i besittelse av som i dette henseende gjør det så velegnet? Tar vi Descartes på ordet er svaret selvsagt at voksen, i likhet med en hvilken som helst annen materiell gjenstand, er i besittelse av utstrekning. I så måte er voksen tilfeldig valgt. Men, om vi prøver å illustrere hans poeng ved hjelp av en annen materiell gjenstand, for eksempel et stykke papir, så fungerer ikke dét like bra. Selvsagt vil også asken, resultatet av at vi holder papiret opp mot ilden, være i besittelse av utstrekning. Poenget er likevel at vi i dette tilfellet, og da i motsetning til hva tilfellet var med hensyn til voksen, vil være tilbøyelige til å hevde at noe vesentlig er gått tapt som en følge av varmepåvirkningen. Det som tidligere var et stykke papir, er nå blitt en haug med aske.

II
Ifølge Heidegger forholder vi oss ikke først og fremst til en materiell og utstrakt virkelighet. Papir for eksempel, er ikke noe vi primært forholder oss til som en (hvilken som helst annen) materiell gjenstand, men som papir. I våre dagligdagse gjøremål er det med andre ord ikke dets utstrekning, men dets egnethet til å skrive på som gir papiret dets betydning. Det er i neste omgang fordi vi forholder oss til papir som noe til å skrive på at det spiller en avgjørende rolle innenfor et mangfold av våre virksomheter, som for eksempel det å skrive og å lese brev, å forfatte skjønnlitterære tekster, eller å utarbeide skriftlige retningslinjer for hvordan et bord skal monteres. På dette grunnlaget kan vi si at papiret henter sin bestemmelse, ikke bare fra den forbindelse det står til våre virksomheter som sådan, men også til de andre særskilte gjenstandene - penner og blekk, kopieringsmaskiner, datamaskiner og skrivere - som inngår i disse virksomhetene.

Verden er ifølge Heidegger en totalitet av slike anvendbare gjenstander. Denne totaliteten er av en holistisk karakter fordi enhver gjenstand, nettopp fordi den er noe vi primært forholder oss til som anvendbar, viser hen til andre (anvendbare) gjenstander, som igjen viser hen til andre (anvendbare) gjenstander, og så videre. I siste instans viser imidlertid denne totaliteten tilbake til oss selv, og til de virksomhetene vi alltid allerede er engasjerte i. Papiret viser hen, for eksempel til datamaskiner og skrivere, som igjen viser hen, ikke bare til andre gjenstander, men også til de oppgavene vi utfører ved å benytte disse gjenstandene. Descartes sin karakteristikk av den materielle virkelighetens vesentlige egenskap viser seg dermed, om vi aksepterer Heideggers utlegging, å forutsette den totaliteten hvis grunnlag han selv hevder å ha redegjort for . Dermed undergraves det cartesianske prosjektet. Det som blir klart er nemlig at vår virkelighet - verden - ikke kan karakteriseres ved å isolere enkelte av dens egenskaper, fordi den totaliteten som hver enkelt av disse inngår i, og som hver enkelt av dem henter sin betydning fra, alltid må forutsettes for at erkjennelsen overhodet skal kunne være mulig. Den matematiske beskrivelsen av virkeligheten er i så måte bare en av et mangfold av virksomheter som springer ut av en verden.

III
Det er, som vi har sett, våre virksomheter som ifølge Heidegger gir gjenstandene deres karakter av å være gjenstander av en bestemt type. Dette gjelder ikke bare papir, voks og andre konkrete gjenstander, men også abstrakte matematiske størrelser. Også disse springer ut av en bestemt virksomhet. Men, er dette alt som er å si? Er dette alt vi kan si? I Kunstværkets Oprindelse skriver Heidegger:

"Verden grunder sig på jorden, og jorden rager op gjennem verden".

Jorden utgjør altså verdens grunn. Det er den som muliggjør vår tilnærming til gjenstandene som gjenstander av en bestemt type. Hammeren fungerer som hammer, blant annet på grunn av dens tyngde. Øksa på grunn av dens skarphet. Papiret på grunn av dets jevne overflate. Bak dette befinner jorden seg. Men, fordi jorden utgjør grunnlaget for tingenes væren kan den ikke selv vise seg for oss som det den er. Jorden kan bare vise seg som noe den selv ikke er, nemlig som verden.

"Stenen er verdensløs" skriver Heidegger. Den viser ikke hen til noe annet enn det den selv er, og det er nettopp fordi den ikke viser hen til noe annet, at den er oss utilgjengelig. Som sådan motsetter den seg enhver karakterisering:

"...idet vi lægger stenen på vægten så overfører vi blot stenens tyngde til beregningen af en vægt. Denne måske meget nøjagtige bestemmelse av stenen er og bliver et tal, men tyngden har unddraget sig os."

I steinen møter vi det som alltid vil måtte forbli oss fremmed, fordi det alltid forblir innesluttet i seg selv. Steinen er den ukjente evigheten som vi aldri vil kunne få tilgang til, annet enn gjennom våre forsøk på å integrere den i våre egne virksomheter. Vi kan benytte den til å markere grensen mellom to jordstykker, vi kan omforme den til skulpturer, eller gjøre den til gjenstand for geologiske analyser. Vi kan spre kalkstein på åkeren, eller brenne kull i ovnen. Steinen forblir likevel, som betingelsen for verden, utenfor vår rekkevidde. Men, i den ligger dermed også selve muligheten for det som er oss tilgjengelig, for det som er oss kjent. Jorden muliggjør verden:

"Skjulningen som nægten er ikke simplet hen og kun den til enhver tid foreliggende grænse for erkjendelsen," skriver Heidegger, "men begyndelsen til det lysnedes lysning."


© viten.com 2000