Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Verden i steinene:

Stein - et vindu til fortiden

Henrik Svensen og Reidar Müller
Inst. for Geologi, Univ. i Oslo

 
"To go out into the field with a geologist is to witness a type of alchemy, as stones are made to speak.", Robert Lee Frodeman, 1996

 Stein - det tause vitne?
Den "livløse" delen av vår natur, stein eller bergarter, antar store variasjoner både i rom og som symbolverdi; fra det som representerer urtid, det arkaiske, til fjell og vidder med storhet og frihetsfølelse, via det katastrofale, vulkaner og jordskjelv, til selve stillheten. Både tid og tidligere livsformer blir visualisert i stein. Den franske filosofen Jean Baudrillard lar seg fascinere av nettopp dette, og skriver i sin bok "Amerika";

"Selve forestillingen om de millioner og hundretalls millioner av år som har vært nødvendige for en varsom nedbrytning av jordas overflate, er en pervers forestilling, da den fremkaller en forutanelse og tegn som er resultatet av en pakt om slit og erosjon inngått mellom elementene, lenge før mennesket dukket opp. Denne gigantiske opphopning av rent geologiske tegn har mennesket ikke hatt noe å gjøre med."

Geologi er både en måte å tenke på om jorden og et sett av kunnskap om jorden, og en analog til å forstå andre planeter. Geovitenskapen ønsker å presentere en syntese av gedigent format, hvor teorier fra mikroskala om krystallvekst, via biosfæren, blir koblet til storskala platetektonikk. I denne fortolkningsprosessen blir forskeren stilt overfor steinen som et taust vitne om en ufattelig forhistorie og verdener som forsvant.

Stein og tegn
Filosofen og geologen Robert L. Frodeman har forsøkt å forstå hvordan geologer resonnerer og fortolker stein. Et merke eller en form i en bergart, eller bergarten selv, kan bli sett på som indikator på fakta og sammenhenger med betydning for dannelsen og den påfølgende historien. Den prosessen der et merke i en stein går over til å være et symbol, er et produkt av geologers utvikling og praktisering av en slags visuell informasjonsbetraktning, sier han. Denne type hermeneutisk tilnærming har likheter med hvordan en kunsthistoriker forholder seg til et kunstverk hvor symbolene og dets historiske epoke blir fortolket.

Geologer forholder seg til stein som et middel til å lese/tolke jordens historie. Geologi betegnes som en historisk og kausal vitenskap, dvs at den beskjeftiger seg med studier av enkelthendelser som settes i en historisk ramme, med det mål å øke vår forståelse av jordens historie. Årsakssammenhenger i nåtid blir knyttet til antatte hendelser i den geologiske forhistorie hvor bergartene fungerer som tegn for geologiske prosesser og historisk entitet. Innhold av fossiler er tegn på tidligere livsformer, og mineralsammensetningen fungerer som tegn på trykk og temperatur under dannelsen. Dette fungerer som tegn i et nettverk, som til sammen gir en helhetstolkning av bergarten. Denne tolkningen fremmer en historie til de aktuelle bergartene; var det engang et hav her?; hva slags dyr var dette fossilet; og hvor gamle er bergartene?

Dyp tid og Darwin
Vår jords historie fremstår som noe uklart i nuet, men fortolkes alltid utfra nuet. Jordens forhistorie fremtrer som noe evig sammenliknet med menneskets nedskrevne historie. Menneskets forhold til naturhistoriens millioner og milliarder av år skaper en kontrast med vår dagligdagse og subjektive oppfattelse av tid.

Disse antagelsene om jordens høye alder fikk først fotfeste på 1700- og 1800-tallet og hadde stor betydning for fremveksten av Darwins evolusjonsteori. En rådende oppfatning på 1500-1600 tallet var at jorden ble skapt 4004 år f.kr beregnet utfra Bibelens kronologi av erkebiskop Ussher. Dette ble utover 1700- og 1800-tallet utfordret av flere naturforskere som Buffon, De Maillet, Hutton og Lyell. Darwin hadde problemer med å forklare at utviklingen kunne ha foregått fra enkle celler til høyere stående pattedyr i løpet av den tid som var til rådighet i den bibelske kronologi. Den viktigste støtten fant Darwin hovedsakelig i Lyells bok Principles of Geology. Gjennom prinsippet om "at dagens prosesser er nøkkelen til fortiden" hadde Lyell utvidet jordens alder med mangfoldige millioner av år. Ved bruk av dette prinsippet gjorde Darwin selv observasjoner på kalksteinsklippen The Weald sør for London og videreførte Lyells arbeid. Beregningene viste at erosjonen av denne landformen hadde tatt hele 300 millioner år. Idag vet vi at dette estimatet var sterkt overdrevet, men det understreker Darwins kamp for å utvide jordens alder videre slik at evolusjonsteorien kunne underbygges og forsvares mot hissige motstandere. Darwin ble sannsynligvis noe skremt av sine oppdagelser av dette tidsgapet og uttrykte følgende i Artenes Opprinnelse fra 1859: "Når jeg reflekterer over disse omstendigheter, føler jeg meg hensatt i en sinnsstemning som minner om den man hensettes i når man forsøker å fatte evigheten." Den amerikanske biologen og paleontologen Stephen Jay Gould påpeker at i likhet med overgangen til det heliosentriske verdensbildet og evolusjonsteoriens brutale degradering av mennesket til dyreverdenen, førte utvidelsen av jordens alder til at mennesket mistet sin særegne posisjon på jorden. Menneskets liv på jorden var heretter ubetydelig i forhold til jordens ufattelige lange historie.

Stein - liv
Stein representerer svunnen liv, hvor fortidens flora og fauna åpner seg gjennom fortolkningen av fossiler. På 1600- og 1700-tallet var naturforskningen preget av den Bibelske skapelsesberetning, kosmologi, milleniarisme/katastrofisme, teologiske prinsipper, og syndefloden. Vår moderne forståelse av fossiler som forsteinede rester etter engang levende dyr og planter var ikke etablert, og funn av fossiler i høydeområder som Alpene skapte store diskusjoner. Ikke alle forklaringene tok utgangspunkt i et opphav fra havet. Det ble foreslått at fossilene var blitt transportert til fjellene med vinder og at de representerte rester etter fiskeres måltider. Den mest utbredte oppfattelsen var at fossilene hadde blitt fraktet dit med syndefloden, og blitt etterlatt da havet sank. Andre forklaringer kan nevnes; at egg og melke var ført til (og befruktet i) fjellene fra underjordiske huler med damp; at landjorden konkurrerte med havet i produksjon av dyr og planter, og at fossilene var et resultat av en "lek" fra naturens side. Studier av dansken Nicolaus Steno i 1667 markerte et gjennombrudd i forståelsen av fossiler. Han mente at funn av noe som liknet haitenner i steiner faktisk stammet fra engang levende haier. Dette åpnet for at fossiler hadde en historie å fortelle, som kunne bidra i vår forståelse av forsvunne tiders dyre- og planteliv- våre fjerne forfedre.


© viten.com 2000