Til Hovedsiden
  
 Meny:  
- for deg som leser mer enn du klikker -
 Startsiden

 Ny viten

 Tema:
 Norge
 Hukommelse
 Mennesker & dyr
 Katastrofer
 Stein
 Tverrfaglighet

 Redaksjonen
 Kontakt oss
 viten.com
 Arkiv


   Tema: Tverrfaglighet
Tverrfaglighet, innsikt og formidling


Reidar Müller
Stipendiat ved Institutt for Geologi, Univ. i Oslo

 
Vitenskapsfilosofen og fysikeren Thomas S. Kuhn hevdet at dagens forskere har en langt mer beskjeden kunnskap om naturen enn forgjengerne på 1800-tallet. Han påsto videre at dette skyldes spesialisering og en stadig minkende grad av tverrfaglighet. Denne overspesialiseringen har negative følger når det gjelder formidling og popularisering av vitenskap. Når forskerene i større grad mister forståelsen av de gunnleggende prinsipper innenfor sitt eget fagfelt, og ikke minst innenfor andre kunnskapdisipliner begrenses evnene til formidling. Forståelse av fundamentene for naturvitenskapen er essensielt ettersom formidlingen av et fagområde må settes i en større sammenheng for å vekke interesse. Fraværet av forskerene i det offentlige rom fører til en svekkelse av vitenskapens stilling i samfunn og media.

Tverrfaglighet og samfunn
Sentrale naturvitenskapelige teorier og fagfelt oppstår ofte i en fruktbar interaksjon mellom ulike fagområder. Den norske geologen William Goldsmith tok i bruk sin imponerende kunnskap innenfor kjemi og relaterte den til problemstillinger innenfor geologien. Hans arbeid var helt sentralt i fortståelsen av de geokjemiske prosesser som pågikk i jordskorpen. I utviklingen av evolusjonsteorien kombinerte Darwin sin kunnskap om zoologi, paleontologi, geologi og geofysikk til en velkjent og meget fruktbar syntese. Innenfor biologi og geologi er det flere sentrale kunnskapsområder som i etableringsfasen har hatt stor innbyrdes innflytelse på hverandre. Dessverre er mange av disse naturlige kanaler for samarbeid blitt forlatt. Fremveksten av ulike naturvitenskapelige teorier har også i stor grad vært påvirket av samfunnsmessige trender på den tiden de ble etablert. Den franske vitenskapssosiologen Bruno Latour fremhever dette nettverket mellom naturvitenskap og samfunn, og hvordan de interakterer med hverandre. Det er kanskje i denne sammenheng at naturvitenskapen blir mest skadelidende i dets manglende tverrfaglige vidsyn. Faggrupperingen fokuserer i større grad på helt spesielle problemstillinger uten vilje og evne til å sette det inn i en større kontekst. I denne isoleringsprosessen går forskeren glipp av betydningsfull innsikt om naturen som er essensiell når det gjelder formidling og popularisering av sitt eget fagområdet. Naturvitere blir ikke riktig gode formidlere før de setter sitt eget fagområde i sammenheng med andre fagområder innenfor naturvitenskapen, og ikke minst til mer perifere disipliner som blant annet sosiologi, sosialantropologi, kunst og filosofi.

Fravær og konsekvenser
I Norge er det påfallende hvor lite naturviteere engasjerer seg i den offentlige menningsdannelse. Universitetet i Oslo har siden slutten av mai systematisk samlet informasjon om ulike fakulteters opptreden i media. Disse dataene viser at forskere fra Det Samfunnsvitenskapelige Fakultet har ca. 6 ganger flere innslag om egen forskning i norske medier pr. ansatt sammenliknet med Det Matematisk Naturvitenskapelig fakultet. Mens de fleste forskningsresultater kun er tilgjengelige for et fåtall forskere innenfor naturvitenskapen, blir vitenskap misbrukt av politikere, media og organisjoner med pseudo-vitenskapelige overtoner.

Dette fraværet av naturviterene har flere betydelige konsekvenser. Mest aktuell er gasskraftverket hvor vitenskapelige data blir benyttet som tause sannehetsvitner for de politiske partiers strategier. Miljøbevegelsen ofte uten kompetente fagpersoner fungerer som vitenskapelige rådgivere for politikerene. Forskersamfunnet som produserer dataene befinner seg stort sett på sidelinjen. Ett annet problem er nyrekruttering til realfagene. Med en begrenset profilering av naturfagene forsvinner mye av reklameringen for faget i media. Det er svært få naturvitere med kjendis-B status i Norge. Kanskje trenger man noen slike forbilder som Stephen J. Gould eller Carl Sagan, til tross for at det skulle gå utover forskningsinnsatsen for vedkommende. I tillegg fører fraværet av forskersamfunnet til en økt misbruk av vitenskap, og fremvekst av pseudovitenskap i media. Daglig forbryter media seg mot trivielle naturvitenskapelige teorier, samt at kreasjonisme, UFOlogi (et Internett-søk på UFO gir ca. 340.000 treff!). og dommedagsprofetier får fritt spillerom i det offentlige rom.

Den vanskelige formidlingen
I forbindelse med godkjennelsen av kreasjonisme i skolene i staten Kansas advarte Philip Cambell, redaktør i tidskriftet Nature, mot farene ved å fremstille naturvitenskapen som et sett av fakta, og ikke en mengde kunnskap i kontinuerlig utvikling. Forskningsformidling hvor naturvitenskapelige teorier blir fremstilt som ubestridelige fakta kan virke mot sin hensikt. At inngrodde forestillinger om "objektive sannheter" er utbredt i forskersamfunnet kom til uttrykk i positivisme-debatten som pågikk i Aftenposten ifjor i forbindelse med Aarbakke-utvalgets rapport om alternativ medisin. Forskersamfunnet bør fremtre som en motvekt, og ikke som en sensurerende instans. Et vitenskapelig fagmiljø kan fremstå som både arrogant og ekskluderende for utenforstående, med enerett på en "objektiv sannhet". Bevissthet rundt sin egen vitenskaps feilbarlighet, og historiens utvetydige bevis for gjentatte endringer og kriser, ville utvilsomt være av stor verdi.

Dette kan sees i sammenheng med formidlignen av naturfag i undervisningen på både videregående skoler, universiteter og høyskoler, der det fokuseres på faktabasert oppgaveløsning, og i alt for liten grad faghistorie, kritisk tenkning og svakheter ved eksisterende teorier. Naturen blir i stor grad fremstilt som noe uavhengig mennesket og samfunnet. Som student og forskerspire trenes man indirekte til å unngå en gjennomgang av fundamentene for sin egen vitenskap. I boken "Vitenskapelige revolusjoners struktur" (1962) kommer Kuhn med kritikk av det naturvitenskapelige utdanningssystem og karakteriserer det på følgende måte: "Uten å ville forsvare denne utdannelsen, må vi likevel innrømme at den er svært effektiv. Vi snakker her om en av de mest smalsporede og rigide utdannelser som finnes, kanskje med unntak av ortodoks teologi." Den ensidige fremstillingen av en fagdisiplin kan ha vidtrekkende betydning for studentene og de fremtidige forskernes utvikling. Forsvinner noe av nysgjerrigheten og kreativiteten på vei gjennom utdanningssystemet? Forringes våre evner til å formidle? Mister vi grunnlaget til å forstå det essensielle av å sette problemstillinger inn i en større sammenheng ?

Kunnskapsproduksjonen innenfor naturvitenskapen er enorm, men forskersamfunnet har også en oppgave når det gjelder formidling av naturvitenskap i media og undervisning. En stadig økende spesialisering og fragementering av natruvitenskapen fører indirekte til en avskrivelse av dette ansvarsområdet. Det fruktbare resultat tverrfaglige samarbeid og kunnskap fører med seg for den enkelte forsker og fagmiljøet må ikke ignoreres. I fraværet av forskersamfunnnet har bevegelser som forfekter et alternativt vitenskapssyn fritt spillerom, hvor ofte skillet mellom dogmer, propaganda og vitenskap er utvisket.


© viten.com 2000